|
 |
|
|
||||||
 |
|
|||||||
|
|
|||||||
Utviklingen på Raufoss
Det hele begynte med en fyrstikkfabrikk som ble etablert
på Raufoss i 1873. Etter en tredje brann i 1893, ble den nedbrente
fabrikkbygningen igjen reist, men eierne hadde da mistet troen på
videre drift.
I 1892 hadde en forsvarskommisjon foreslått å flytte patronproduksjonen
fra Akershus festning til et tryggere sted inne i landet (pga. konflikter
med Sverige). Fyrstikkfabrikk-eiendommen på Raufoss ble valgt pga.
av den trygge beliggenheten på vestsida av Mjøsa.
I løpet av 1895 var bygningsmessige tiltak og flyttingen av maskiner
fra Kristiania gjennomført. Produksjonen av 6,5 millimeter patroner
på Raufoss kunne starte. Ved utgangen av 1896 beskjeftiget bedriften
ca 90 arbeidere, hvorav en stor del fulgte med opp fra Kristiania.
Konflikten med svenskene tiltok framover mot 1905, og flere aktiviteter
ble flyttet opp til Raufoss. Antall ansatte var ei stund oppe i
hele 500.
En viktig begivenhet i dette tidsrommet var fullførelsen av jernbanen Kristiania – Gjøvik i 1902. Dette betydde at stedet Raufoss fikk en praktisk tilkobling til omverdenen.
Etter at konflikten
med Sverige var bilagt, sank behovet for ammunisjon og dermed også antall
arbeidere ned til 240 i 1914. I 1914 brøt første verdenskrig ut og både
fabrikken og lokalsamfunnet på Raufoss opplevde en eventyrlig
vekst. Myndighetene forberedte seg på det verste og bestemte
at fabrikkene 
skulle
utbygges til en komplett ammunisjonsfabrikk med 3000 ansatte ved
en eventuell mobilisering. Ved årsskiftet 1917/18 arbeidet ca 1000
personer ved bedriften. De viktigste investeringene i denne perioden
var et granatpresseverk, en stangpresse og et valseverk.
Etter krigen falt behovet for ammunisjon dramatisk. En kommisjon som skulle utrede spørsmålet om overgang til sivil drift ble oppnevnt av de sentrale myndigheter. Ny teknologi og nye produkter ble resultatet – ikke alt like vellykket. Den største satsingen var et stålstøperi og en kulelagerfabrikk. Den sivile satsingen kunne imidlertid ikke kompensere for bortfall av ammunisjonsordrene.
Så kom krigen 1940 – 1945 med ammunisjonsproduksjon for tyskerne, og et omfattende motstandsarbeid rundt fabrikkmiljøet.
I den første etterkrigstida fikk fabrikkene få ammunisjonsordre,
og sivilproduksjonen utgjorde ca 60% i 1945. I 1947 ble det bestemt
å bryte bedriften ut av den rene statsforvaltningen. Bedriften fikk
status som eget rettssubjekt med eget styre og representantskap.
Norges NATO-medlemskap i 1949 fikk avgjørende betydning for RAs videre utvikling. Fram mot 1960 økte produksjonsvolum og antall ansatte jevnt og trutt (til rundt 2000). På dette tidspunkt sank behovet for ammunisjon igjen pga. ny tenkning i NATO - En ny krig ville bli utkjempet med atomvåpen, trodde man. Det ble da igjen naturlig å satse på sivile produksjonsaktiviteter. Av nye sivile produkter som ble introdusert kan nevnes; masseproduserte bildeler (Volvo), Raufoss-mopeden, aluminiumsstøtfangere og aluminium byggfasader. Investeringer i nødvendige maskiner og utstyr var betydelige.
Det gikk imidlertid ikke mange år før NATO igjen endret strategi. Konvensjonelle stridsmidler hadde allikevel ikke utspilt sin rolle, het det nå. Dette ga støtet til ny framgang for bedriften.
I 1968 ble Raufoss Ammunisjonsfabrikker omdannet til
aksjeselskap. Staten eide alle aksjene. I 1990 ble Raufoss
AS (som det da het) et børsnotert selskap.
To forretningsområder ble i 1995 utskilt som heleide datterselskaper.
Det ene selskapet, Raufoss Automotive, produserte for bilindustrien.
Kapitalbehovet her var anselig, og behovet for en kapitalsterk partner
ble tydeligere og tydeligere. Norsk Hydro fattet interesse for virksomheten
og kjøpte 40% av aksjene i første omgang og de resterende 60% i 1997.
Det andre forretningsområdet, forsvar, dannet sammen med svenske og finske partnere et eget aksjeselskap i 1998, kalt Nammo. Den norske stat eier 45% i dette selskapet.
Siden har det vist seg formålstjenlig å dele opp og selge resten av Raufoss ASA. I dag er det mellom 30 og 40 bedrifter innenfor fabrikkområdet på Raufoss med til sammen ca 3000 medarbeidere.
Rolf Holmen, Historisk Senter
